…Siste uke!

Noen ganger blir vi tilskuere av tiden. Ikke nok med at vi nettopp har stilt klokken en time framover, men nå er vi også inne i siste uke med prakis. På fredag skal elevene ha skoleavslutning, og vi skal takke for oss med ett par saftige sjokoladekaker. Forhåpentligvis blir det ikke sjokoladekakene som får avgjøre vår framtidige sjebner i skolen. Til høsten gjenstår nemlig to nye måneder.

Tre uker i skolen har gitt oss et innblikk i forskjellen mellom teori og praksis. Vi har lest lange pedagogikk-kapitler. Ringet rundt modeller og markert med gult over fine setninger. Vi har deltatt på forelesninger, og vi har vært passive tilskuere for entusiastiske spesialpedagoger. Alle har de mer eller mindre sprudlet nede i auditoriet mens de har pratet om “tilpasset opplæring”. Felles for disse mediene har vært kreativ og akademisk oppfinnsomhet av nye termer. Banale og hverdagslige ting fra skolehverdagen har blitt løftet opp, blitt satt i bås, og fått en terminologi tilpasset det akademiske miljøet. F.eks så har vi lært om umulige “Lars” med sine adferdsproblemer. Ved å putte “Lars” inn i ulike lærings - og årsaksmodeller, så skulle vi raskt få bukt på “Lars” sin heller uaksepterte væremåte.

- Vi kom til å bli de perfekte lærerne..!

Så hva har vi lært av disse formuleringene? At velformulerte uttrykk imponerer i viktige administrasjons-arenaer. Men de strekker ikke langt i klasserommet. Vår “Lars” er og blir et komplisert menneske. Kanskje forstår vi bakgrunnen til hans uttagerende handlinger, kanskje kan vi gjøre et og annet eksperiment, men modellene gir oss langt fra noen ensidig fasit på hvordan vi skal håndtere ham. “Lars” nekter fortsatt å samarbeide med sine klassekamerater.