Jeg gjør som regel opp for meg. Det verste jeg vet er å snylte på andre, og jeg har lite medlidenhet for de som gjør sport i å leve på andre. Hver måned betaler jeg mitt månedlige bidrag til Sporveien. Jeg har vært med på en betydelig prisstigning som visstnok skyltes utskiftning av t-banevogner for ett år tilbake. Uansett, jeg betaler med glede. Jeg får reise hvor jeg vil i Oslo, og jeg slipper å bekymre meg for småpenger og løse enkeltbilletter til 20 kroner, som bare er gyldig i en time. At jeg kun har kjørt den nye t-banen tre ganger er nå så.
Jeg er alltid svært påpasselig med å stemple kortet mitt i tide. Jeg stempler det gjerne i god tid for å være sikker på at jeg har gyldig bevis, og kan dokumentere for meg når iherdige billettkontrollører angriper vognene.
T-banene drives som kjent fortsatt frammover av mennesker. Gjerne navigert av en internasjonal sjåfør. Og jeg er fullt ut inneforstått med at alle mennesker kan gjøre feil, det er ikke det. Poenget er bare at jeg støtt og stadig må vente på denne banen som er for sen. Er det aldri så lite snø på veiene i Oslo, så må jeg alltid påberegne en halvtime ekstra i reise. Er det årets første dag med snø så kan jeg fint glemme å reise kollektivt. Da er det bare å finne fram turstøvlene, pakke matpakke og begynne å gå. Evt ta taxi og grave meg igjennom Sporveisbyråkratiet etterpå, for så å få tilbakebetalt pengene innen ett års tid. Men betaler gjør jeg, full pris for månedskortet, og nyter følelsen av å være en ærlig sjel.
Ettersom jeg nylig har blitt sentrumsbeboer bestemte jeg meg i forrige uke for å ikke fornye månedskortet mitt. Det har jo tross alt blitt vår, og det har blitt gangavstand mellom meg og Blindern. Det får da være måte på luksus. Men – min retningssans ligger langt under nullpunktet. Sør og nord er for meg samme retning, og det eneste som bringer meg i mellom byen er Sporveiens linjer. Og i går skulle jeg til en lege som hadde fått en ny adresse. Heldigvis fortalte et enkelt søk på Trafikanten.no meg akkurat hvilke busser, hvilke baner, når og akkurat hvor jeg skulle gå av. Så jeg fant 46-bussen mellom Majorstua og legen, og kjøpte meg en enkeltbillett som hadde blitt to kroner dyrere. Problemet var bare at det virkelige rommet og det visuelle rommet er totalt forskjellig. Med min retningssans så fant jeg aldri det forb.. busstoppet til buss 46!
Med enkeltbilletten i hånda begynte jeg å spasere. Hadde egentlig fått det ganske så travelt. Begynte å gå i en tilfeldig retning og satset på at jeg ikke var helt på bærtur. Spurte vilkårlige fotgjengere om veien for hver gang jeg tråkket inn i et nytt lyskryss. Ble høflig vinket framover, og nærmet meg sakte men sikkert den nye adressen. Ankom til slutt legekontoret – andpusten – med enkeltbilletten i hånda. Spørsmålet nå var når og hvordan jeg kunne få brukt den forb.. billetten. Legen var 40 minutter forsinket, og billetten var allerede på tur å gå ut! Jeg trampet den trettifem minutters ruta hjem igjen.
Dagen etter var jeg enda ikke kommet meg over frustrasjonen. Tjueto kroner rett ut av vinduet. Jeg skulle heller gledelig ha puttet de i pappbegeret til tiggeren på Blindern, som jeg passerte både på ettermiddagen og på morgenkvisten. Til tross for at jeg ikke syntes det minste synd på den mørke damen. Hun hadde blitt enda mørkere nå, etter å ha ligget i gresskanten i den varme sola hele dagen. Selv hadde jeg hatt en lang og hard dag inne i mørke auditorier, og var tung i hodet. Jeg følte meg kjip. Kanskje det virkelig var synd på tiggeren. Verden var kjip! Det var da jeg kjente en liten faen som gikk igjennom meg. Jeg passerte demonstrativt den “røde linja” for gyldig billettsone, og kjente hvordan demonstrasjonen vokste i meg. Her skulle jeg pinadø stå, og jeg nektet å gå tilbake for å kjøpe noen billett som hadde blitt to kroner dyrere!
Vel inn i vognen, tøffere enn jeg var, kjente jeg at sommerfuglene begynte å lage krampe i magen på meg. Jeg kastet et nevrotisk blikk på plakaten foran meg: “Kontrollørene våre er mange og usynlige. Husk gyldig billett!” Magen tok en stor salto. Sivile kontrollører har sjekket meg et hav av ganger før.
“Jeg har alltid hatt månedskort. Helt sant!” “Jeg brukte ikke billetten min i går, så jeg tenkte liksom at…!” Unnskyldningene begynte å rulle inni meg. Men jeg skjønte raskt at ingenting av det som kom rullende ville slå an. Jeg tittet på folka rundt meg som satt avslappet tilbakelent med Aftenposten i hendene, og nøt vårsola som gjorde varmen uutholdelig. Tenkte på de 900 kronene jeg måtte betale når bødlene kom. Tenkte på alt jeg kunne bruke de til. Svetten begynte å piple avslørende nedover pannen. Det er bare ett stopp, tenkte jeg. – Ett stopp!
Majorstuen. Tre sinnsykt lange minutter senere. Dørene for opp. Jeg spurtet det jeg kunne ut døren, forbi alle menneskene. Gispet inn ny luft. - Det er hardt å være skuls.
[Oppdatert 13.04.07: Les Vikar i Sporveien?]
Hehe, den situasjonen kjenner jeg igjen så altfor godt, skjønt jeg har nok litt mer snikererfaring enn deg, uten at jeg er så veldig stolt over det. En kjempefin historie til morrakaffen.
En gang fikk jeg faren min til å snike. Jeg, broren min og faren min var ute i byen, og da vi skulle ta t-banen hjem gikk vi bare gjennom som ingenting skulle skjedd. Faren min tenkte selvfølgelig ikke på å betale og trodde vel at alt var i sin skjønneste orden, broren min var opptatt av samtaleemnet og jeg glemte rett og slett hele betalinga. Ikke før vi kom til Grønland og jeg så det flommet over av kontrollører.
“å dæven,” sa jeg.
“ka?”, sa faren min
“nu får vi faen meg bot, vi har glemt å betale. Pappa, du har sneket på t-banen”
“ka i faen e det du sei”
De tok oss ikke, men du søte for en kjeft jeg fikk
“Ka i faen e det du sei”
Haha! Nå lo jeg godt! Faren din hørtes virkelig ut som en hærlig prototype på den “enkle” sjela i fra landet.
Var sånn med foreldrene mine også når de skulle besøke datteren for første gang. Liten digresjon, men faren min – første gang alene på tur – hørte ikke et pøkk av det t-banesjåføren sa om neste stopp, og han måtte til slutt bli hentet på siste stasjon, ytterst ved bygrensa.
Mulig enkeltbilletten hadde løpt ut på det tidspunktet også. Da var han sint ja.
I starten da jeg bodde i Oslo var det i grunnen alltid spennende å se hvor jeg havnet når jeg tok off.komm. For i tillegg til å være like retningsdøv som deg, så satt jeg alltid i egne tanker. Ikke bra, ikke bra.
Men jeg er enig med deg: det er helt umulig å høre hva som blir sagt på t-banene og disse gamle trikkene – helt håpløst for folk som ikke er kjent i Oslo. Sånn er det vel egentlig også med flyene, når jeg tenker jeg om …
God helg!
Ja. Heldigvis har de nye t-banene en klår kvinnestemme på tape. Men den ser man jo ikke mye til.
Volumet i flyene er i alle fall høye nok. Man blir liksom tvunget til å se ned på den lille øya, den høye fjelltoppen osv. Vi skal visst ikke sove på flyene. Men så får vi heller ikke plass nok til å gidde og være våken.
God helg!
[...] 9th, 2007 by Miriam Jeg har tidligere blottlagt en av mine dårligste egenskaper. For de som ikke er oppdatert, så referer jeg her til et medfødt feiljustert, innebygd kompass. I klartekst – manglende [...]