Problemet er at hver gang jeg skal opp å stå foran dem, så er det noe som skjer inni meg. Hvor godt jeg kjenner dem i salen er helt uvesentlig. Bare det faktum at de faktisk sitter samlet der nede, med øynene rettet mot meg, skaper kaos. Som om jeg kan kjenne det tykke teppet av forventninger over meg, over å vise at jeg kan prestere. Det brer seg over meg, og kveler pusten. Det er derfor jeg får hetta.
Kanskje er det en latent urofølelse over at prestasjonsnivået mitt skal være mangelfullt, eller bare det faktum at jeg ikke liker å være i sentrum. Jeg har det fint på midterste rad, og jeg kommer gjerne med innspill når jeg selv føler for det. Men da har jeg som regel rukket å tenke litt, og fått tid nok til å formulere ordrett det som skal ut i det store rommet.
I dag var det opp der igjen. Jeg hadde fått god tid til å rokke ved uroen i kroppen. Jeg skulle liksom være ordstyrer. Vi var jo tre, men slike detaljer spiller sjelden noen stor rolle. Frykten herjer uansett.
Noe merkverdig hendte likevel med frykten. Etter at de første sekundene hadde passert, så hadde jeg det faktisk helt fint. Jeg, helt der framme, med blikket fast festet mot de andre. Meg mot resten, og jeg kjente at kroppen faktisk sto trygt. Som et nyplantet tre i et åpent landskap. Treet stod stødig. Nesten ubegripelig at det ikke svaiet mer, og at stemmen faktisk bar helt fint. Så det fortsatte å stå der, røttene vokste seg forsiktig nedover, mens jeg nikket avslappet til innleggene som myldret i fra salen. Og jeg svarte og pekte på stadig nye mennesker som skulle få slippe til.
De ga meg mange smil. Om smilene var medfølende, falske eller anerkjennende, er litt likegyldig. Jeg hadde det fint, og det var så befriende. Kanskje en dag, at røttene vil fortsette å vokse.
Jeg ser du er i ferd med å få taket på ting.
Hipp Hurra for deg
Ja jeg er litt misunnelig selv om jeg faktisk unner deg det av et ærlig hjerte Miriam
Takk Ivar!
Det var en god følelse i alle fall! Deg har jeg sett på film, og det lyser jo totalkontroll! Så finnes vel ingen grunn til å være verken mye, noe, eller litt misunnelig 
Nei. Smilene er ikke falske. De er ekte, fordi tilhørerne er fornøyd. Hvorfor skulle de smile trøstende til deg? Jeg har lang erfaring som foredragsholdr, som kursleder og som taler. Og smilene har jeg alltid lært å ta til meg, som de små nikkene, som de som bøyer seg over notatene, som kaster et raskt og våkent blikk opp. Fordi, om jeg legger merke til dette, stiger min selvtillit, jeg blir bedre og bedre. Og det blir stadig flere smil
Nei, smilene er ekte fordi du er dyktig.
Takk for hyggelige ord, Genese. Skal tenke på dine erfaringer, og ta det med meg.
Jeg har skjønt at enkelte ting må man bare jobbe seg igjennom. Og for meg har det vært en liten prosess. Egentlig noe ingen prater høyt om, for det forventes at tryggheten skal være der. Men når jeg senker forventingene, så går det som regel bedre. For hver gang jeg snakker om det, så føler jeg at jeg kommer meg sakte igjennom.