Jeg hadde en inngående plan om å sove denne natten. Men akkurat idet jeg hadde kommet meg under dyna, så begynte jeg å savne denne nærheten til tastaturet. Jeg hørte knappene begynte å hviske til meg. Knappene fra q til å, fra a til æ, z til m. Jeg har mine favoritter, men akkurat nå var det egentlig “ZZZ” jeg burde ha lyttet til.
Er litt nysgjerrig på om det er flere enn meg som har lignende symptomer. Kløe i fingre, lite søvn, mye pc og mye Internett. Og om symptomene kan pakkes inn i noen forløsende diagnose. En ordentlig “blogger” har vel et forholdsvis stabilt forhold til sin egen url. Hun eller han kjenner sin egen begrensning, og skriver løst når det faller seg. Når det er noe viktig og interessant som absolutt bør blogges.
Men hva kaller man de søvnløse bloggerne. De som verken kjenner sin egen eller leserens begrensning? Jeg tror “Leger uten Språkråd” ville tatt hånd om denne type bloggere som en egen adskilt gruppe. Med en etterslengt og lånt suffiks i fra alko-holikerne.
Bloggo-holikerne! Der hadde de plutselig gjort et skremmende forsøk på å kategorisere meg. På samme måte som de forsøker å kategorisere alle bloggomanene og bloggopatene. Men jeg lar meg ikke skremme av suffikser.
Neste steg i prosessen blir derfor å overbevise en mulig bloggoholiker om at diagnosen er utført på adekvat grunnlag. Videre følger erkjennennelsens tunge øyeblikk, over å ha blitt fornedret til denne kategorien.
Denne perioden preges naturligvis av fornektelse:
Bloggoholiker jeg?
Langt i fra!
Jeg strekker meg selv
helt i fra
fingrer til tastatur,
fra q til å,
- og helt til www.
Farlig utvikling, dette. Nei, går nok bra en gang imellom. Men skjerp deg, du skal ha kontrollen over bloggen, ikke bloggen over deg.
Mine venner er ikke spesielt hypp på å få telefon fra meg klokken 01.00 hvor jeg hamrer inn argumenter for skolestart for 4-åringer, så da må man bruke bloggen til sånt
Og godt er nå det, for det er ikke det jeg liker å snakke med venner om, når vi endelig finner tid til å treffes.
Om utviklingen er farlig tror jeg man bør begynne å tenke på når bloggingen får en sosial funksjon. Ikke før. Tror jeg.
Genese, er litt usikker på hvem som har overtaket, men håper at det er meg.
Men det du sier, Sissel er også viktig. Heldigvis har ikke mitt sosiale liv noe med denne bloggen å gjøre. Da tror jeg at jeg hadde blitt “bloggopat” til slutt.
Så dette er for meg som du også sier, bare en raste – og myldreplass.
Her legger jeg i fra meg ting som har hendt utenfor bloggeverden. Og det er morsomt når jeg klarer å sette ord på, og skrive om, det som skjer utenfor denne bloggen. I alle fall dersom en skriveprosess kan føre til at noe uklart kan bli klarere.