Søvnterrorister

Det er ikke enhvers privilegium at nattens stillhet vugger en i søvn. Da jeg for en gangs skyld var under dynen med lyset avslått før to i natt, var det to menn som forsøkte å avverge en eventuell ny uvane.

Jeg lå med hodet klistret mot puta og hørte med ett noen kraftige slag, metall som gnistret mot metall. Hodet mitt hoppet opp og ned av puten i takt med slagene. Først ble jeg irritert, så ble jeg engstelig. Jeg har et temmelig ekstremt forhold til fantasi, og når ting er uvisst heller den derfor alltid først mot de verst tenkelige situasjoner. Det som nå skjedde, via mine beregninger fra hodeputa, var at terrorister nå plantet en bombe utenfor. Snart ville bomben fyre løs, og hele bygningen ville spre seg like effektivt som et innvandrer-DNA i Oslo. Det kom til å bli ekstra nyhetssendinger på alle kanaler. Og de fikk jeg aldri sett.

Forsiktig smøg jeg meg mot vinduet. Stakk to fingrer inn mellom persiennene, og lagde en sprekk smal nok til å få bekreftet terroristteorien. Kjente at pulsen slo, hamret i takt med de voldsomme slagene utenfor.

Nedenfor sto en hvit varebil som lignet den David Toska og IQ-patruljen hans benyttet da de ranet minibanken på Brynsenteret. Men ettersom Toska nå ventet på en rullende dom over en mislykket planskisse for Munch-ranet, så kunne ikke dette være hans bil. Ingen terrorist, ingen Toska og ingen bombe. Men to veiarbeidere som hadde glemt sine signalgrønne dresser hjemme, og som nå sto med hvert sitt verktøy og hamret panisk ned i trikkeskinnene. Motvillig begynte jeg å studere arbeidslysten deres, den kraftige trangen til å bore seg ned i metall klokken halv tre på natten. Over gaten kunne jeg dessuten skimte flere gardiner som ble skjøvet til side.

Og dette var takken for å legge seg tidlig. Eller var det bare totalt hensynsløst av meg å ikke kjenne sympati for søvnterroristene. Som i dette øyeblikk brukte all sin energi på å slå hull i trikkeskinnet, når de egentlig burde ha sovet. Mens jeg selv gledelig kunne vende tilbake til sengen med senket hvilepuls, og bre dynen over meg igjen. Samtidig som jeg kunne nyte varmen under dyna, vibrasjonene som forplantet seg via trikkeskinnene, igjennom veien, opp igjennom blokka og rett inn i hodeputa mi. Mens skallen fortsatte å hamre mot puta, og jeg ventet på at natten skulle vugge meg i søvn.