Alle som har sittet på t-banen, eller som på annen måte har blitt offer for reklamepropaganda har opplevd det. Hvordan salgsmaktene vrir og vender, bruker humor, idiomer og etablerte fraser for alt de er verdt. Alt for å skape potensielle kjøpsofre.
Da jeg i dag reiste over én time med Sporveien, fikk jeg god tid til å la blikket flyte langs reklameplakatene. Det er rett og slett ikke mange alternativ når man sitter på t-banen. Enten kan man sove, ellers så kan man alltids stirre i hjel det stakkars mennesket som sitter rett over. Det siste alternativet skaper ofte både sjenanse og utilpasshet blant de som blir stirret på: Har jeg noe i trynet?
Ikke var jeg trøtt, og ikke ville jeg skape hodebry blant de rundt meg, så jeg begynte å stirre på en reklame for Store Norske Leksikon.
Å reklamere for en 16 binds stor informasjonskilde i dag, er som å vifte med papyruser foran Bill Gates. Så min første tanke var at det var modig gjort av Kunnskapsforlaget å okkupere en hel vegg på t-banen. Noe som i tillegg krever et annonsebudsjett på rundt hundre tusen kroner. Jeg begynte å studere denne dristige plakaten nærmere. Hvilke virkemidler hadde de benyttet for å få med seg en hel generasjon med Internett-brukere?
Én ting er at et leksikon tar mye plass, og dersom jeg skulle bli et kjøpsoffer, så ville jeg også trenge en ny bokhylle. Mulig jeg ville finne teoretisk informasjon om “bokhylle” i bind to, men det fysiske tiltaket hadde nok blitt en flatpakke i fra Ikea. Mest sannsynlig ville jeg også ha funnet ordet “bruksanvisning”, men igjen, de praktiske ferdighetene for å forstå – og ikke minst ta i bruk – en bruksanvisning i fra Ikea, ville jeg ikke ha funnet i bind to. Med andre ord, disse virkemidlene måtte være noe helt vanvittig overbevisende:
Det første som slo meg var at det var sinnsykt lenge siden jeg hadde ligget i et badekar. Og enda lengre siden jeg hadde med meg flytende ender nedi badekaret. Men dersom jeg først skulle ta meg et etterlengtet bad, noe jeg ikke har gjort på år, ettersom badekar tar for stor plass på badene i Oslo, så ville det ha blitt uten leksikon i hendene. Noe av det som kjennetegner både papyrus og vanlig papir, er at utviklingen enda ikke har rukket så langt at de har blitt vanntette. Det var altså svært dristig gjort av den avbildede kvinnen å ha med seg leksikon i badekaret.
Ett av de tingene som ikke går fram på bildet her, er et utdrag fra leksikonet, som man kunne lese på t-banen. Der ble det nemlig synlig at kvinnen i dette badende øyeblikk leste om “andejakt”. Det forklarte altså plastikkanden på bildet. Jo da, vi tar den, og jada, kreativt gjort av Kunnskapsforlaget. Humor blir et svært viktig virkemiddel i det man skal nå fram med et utdatert produkt. Men jeg tror likevel at de hadde rukket like langt med “Nytt i opplaget er artikkel om Internett. I tillegg fyldig om MSN.” Med liten tekst ville det kanskje ha stått: “Jeltsin er død, men for de av dere som savner ham, så lever han i beste velgående i dette opplaget”.
Reklamen liker som sagt å leke med formuleringer. 1 om dagen er nærmest et plagiat fra frukt – og grøntforkjempernes 5. Svelger du altså én artikkel daglig, så vil du i følge Kunnskapsforlaget om ett år være beriket med 365 nye artikler. Men å forsøke og hevde dette foran en pedagogikkstudent er dødfødt. For det første har jeg en tendens til å glemme alt jeg leser som ikke er av interesse. Jeg ville f. eks vært svært lite rustet til å gå på “andejakt” ti dager etter å ha lest den artikkelen. For det andre så vet jeg i form av langtekkelige pedagogikkforelesninger, hvordan ny kunnskap tilegnes ved å knytte gammelt opp mot nytt. Og den eneste gamle kunnskapen jeg i så fall ville ha hatt om “andejakt”, var da jeg som barn forsøkte å få fatt på plastikkanda i badekaret med såpeglatte hender. Ergo, svært lite matnyttig å begynne og blande hagle inn i denne bakgrunnskunnskapen.
La oss likevel si at jeg hadde hatt fotografisk hukommelse, noe som er en håndfull forunt. I så fall ville jeg – når de 365 artiklene var fordøyd – være vanvittig lei av bokstaven A. Variasjon er en helt vesentlig del av læringsprosessen. At kanskje én fjerdedel av alle kjente personligheter med etternavn på A, i tillegg ville være død etter dette artikkelåret, ville neppe styrket motivasjonen for å gå i gang med bokstav B.
Takk, Kunnskapsforlaget, for kreativt forsøk. Men for å redusere annonsekostnadene til neste gang, vil jeg anbefale dere å henge plakatene opp på et gamlehjem. Skulle ikke dette gi fart på salgstallene, hør eventuelt med Wikipedia for en rimelig annonseplass.
Sant så sant.
Jeg har også sett denne reklameplakaten på T-banen og må innrømme at jeg tenkte litt annerledes og ikke fullt så mye
Jeg tenker at Leksikon må jeg ha en gang – ikke i dag men en gang. Jeg vil ha det i bokhylla mi, ikke nødvendigvis fordi jeg slår opp så mange ord. Ofte er det enklere og hurtigere å slå opp på internett når man lurer på noe – det har blitt sånn i dag. Men jeg syntes likevel at når jeg en gang får meg eget hus og bokhylle, så skal det stå et fullt leksikonsett i den hylla
Jeg syntes det er litt stilig 
Mulig jeg er rar… 
Jeg har det litt som Vidar. Eller dvs. det er jo lenge siden jeg kjøpte A&G store norske, faktisk var det min første store investering som ungdom ved siden av stereoanlegget …. Jeg liker leksikonet mitt. Noen ganger hender det at jeg bare slår opp på et land og leser mens jeg slenger beina på bordet.
Jeg er så mye på nett i løpet av dagen og uken at jeg syns det er deilig å ha papir mellom fingrene av og til. Derfor har jeg alltid penn og papir i vesken selv om jeg en liten pc-frøken der også. Derfor abbonerer jeg på Morgenbladet selv om jeg har betalt for og leser nettutgaven. Derfor kjøper jeg bøker/publikasjoner istedenfor å lese dem på nett. Jeg liker papir rett og slett. Jeg liker å bla, streke under, markere i margen – å se dem i bokhyllene – og jeg liker at bøkene er slitte for det betyr at jeg har vært veldig glad i dem.
Jeg syns også det er fint å oppmuntre jentene til å bruke leksikon/oppslagsverk – det er fortsatt ting som enda ikke er på nett
Det estetiske kan jeg alltids nikke ja til. Men jeg tror likevel at den praktiske verdien av disse [her:16] store bindene er litt fjernt fra dagens voksende informasjonssamfunn.
Det skjer hele tiden noe nytt, årstall forandrer seg, historien former seg, Irak innvaderes plutselig, og nye begreper som f.eks “terrorisme” tar plass i samfunnet. Alt skjer uten at leksikonet rekker å fange det opp tidsnok, her er det bare de digitale kildene som kan holde følge.
Derfor mener jeg at det er viktig å oppmuntre den unge generasjonen til å lære seg å bruke digital informasjon, lære seg å være kildekritisk, kunne sortere, og evaluere alle ukritiske kilder som finnes der ute. Men ja, til syvende og sist, er det kanskje fint å ha noen solide kilder som et leksikon å bygge på. Men videreutviklingen av kunnskapen, refleksjonene, er det mest nettet som kan bidra med.
Hva er det forresten som ikke finnes på nett?
Aner ikke. Det er sikkert noe
Du har rett i det du skriver, og jeg tror nok at mye handler om nostalgi for meg. Samtidig må jeg nevne at jeg har et annet leksikon som er fra ca 1940 (tror jeg det er) – det er utrolig interessant (og morsomt) å lese/bla i. Jeg tviler vel på at man kan finne sånt på nett …
Det som er utdatert kan være interessant det også … og jeg setter pris på å ha sånt i bokhyllen, i orginalform.
Til noe er bøker best skikket. Jeg har hyllemetre nmed leksika, men velger nesten alltid nettet om jeg vil vite noe. Oppslagsverk tror jeg er mest effektivt på nett. Men mye annet: takk og pris for boken.
Enig med deg jeg, Genese. Er også enig i med Sissel og Vidar om at leksikonet tar seg fint ut i bokhylla, men noen enestående funksjon synes jeg ikke lenger det har. Blir litt som Gule Sider, bare at leksikonet er mer forseggjort. Langt mer effektivt å finne den samme, og bedre infoen på nett.
Det blir feil å si at jeg liker leksikonet fordi det tar seg godt ut i hyllen. Det hender jeg bruker det, selv om jeg gjorde det mye mer før, men aller mest oppmuntrer jeg jentene mine til å finne frem der. De er over gjennomsnittet god til å søke opp info på internett, så jeg synes de også skal lære seg å finne frem i bokverk.
Jeg er ikke så sikker på om jeg ville kjøpt et leksikon i dag, men jeg er glad for at jeg har det, for å si det sånn ….
“Å reklamere for en 16 binds stor informasjonskilde i dag, er som å vifte med papyruser foran Bill Gates”
Utrolig bra setning