Aftenposten løfter i dag fram et voksende samfunn – nettsamfunnet – og hvordan denne form for aktivitet er i ferd med å gjøre oss syke. Det tradisjonelle sosiale nærværet er i ferd med å tørke inn. Datamaskinens funksjon er ikke lenger avgrenset til å gjelde Word-dokumenter, finne viktig informasjon, og sende nyttige e-poster. Og nå roper vi varsko.
MSN og Facebook
Plutselig ble husene bundet sammen ved hjelp av bredbånd. Det var ikke lenger avgjørende for god kontakt eller ei, om et familiemedlem valgte å flytte til Kina. Å være uten nettilgang, kan sammenlignes med å putte selvangivelsen i rød postkasse. Messenger vokste fram, og venner og familie fra fjernt og nært ble brått redusert til et nick, og spratt talesultne inn i stua vår. Min fritid ble invadert av smilyes og gule titten-teier i ulike formater. Mine sinnsstemninger skulle fra nå av kategoriseres i et bredt spekter av gule hoder.
Og da jeg til slutt hadde fått flere nick inn i stua, enn det som nødvendig var, marsjerte alle kontaktene mine rett inn i Facebook. Og her med et utvilsomt mål ved hode: skaffe seg flest mulig digitale venner innen kortest mulig tid. Annenhver dag brer den samme beskjeden seg inn i innboksen min: “I’ve added you as a friend on Facebook!”.
- Du har det ja.
Per dags dato har jeg klamret meg utenfor dette ekstreme fenomenet, og der har jeg tenkt å holde meg. Det er hårreisende at vårt sosiale liv har blitt så snevert, at vi nå må legge inn bilder av oss selv for å strekke fram til vennene våre. Eller at den mest vanlige måten å vedlikeholde kontakten på, er via nettchatting. Tiden da vi spaserte til en venninne eller venn for å sjekke om hun eller han var hjemme, se et menneske live, har for lengst rukket og blitt historie.
Omreisende sigøyner
Når jeg nå i tillegg ser hvordan gode bloggere flater ut, tenker jeg på dette som et bekymringsfullt forvarsel. Og jeg sitter tilbake med den sure ettersmak av datasyndromet i munnen. Den gode kaffekoppen med nære venner, er i ferd med å gli ut av hendene våre, og de digitale “hjelpemidlene” akterutseiler. Vi har knapt nok tid til å møte opp til en middagsinvitasjon, og enda sjeldnere inviterer vi selv. Nei, vi får heller ta det over MSN, og møtes der.
Alt skal skje i et forrykende tempo, og det lukter allerede svidd. Nye mennesker skal bli venner over natta via det digitale storsamfunnet, og det er ikke lengre vi selv som styrer vogna. Teknologien minner om en rastløs og omreisende sigøyner, med ett mål for øye: kaste flest mulig inn i campingvogna på kortest mulig tid.
- Stopp kjerra, jeg vil av.
Det er, som du gjør, nødvendig av og til å stanse opp og tenke gjennom hva vi vil, hva vi ønsker, og hva selve teknologien har gjort oss til. Klarer vi det, skal vi vel hilse teknologien velkommen. Tror jeg…
Æ e enig i at nettsamfunnan har tatt vældi av, å stjel altfor mye av tia vårres. Man bi hekta, å ende opp som konstant pålogga fordi man e livredd for å “gå glipp av nåkka”…
Men på ei anna sia, den positive, så gir de oss muligheten te å holde kontakten me venna å andre kjente. Æ trur ikkje at æ å du hadde klart å holdt like god kontakt nu denna tia æ e i Polen, hadde det ikkje vært for msn å Skype! Å komme på besøk te hverandre bi jo både dyrt å tidkrevanes (sjøl om vi nu av å te får det tel
), å en vanli tlf-samtale bi rett å slett bare dyrt, særlig me studentøkonomi.
Så æ må sei at æ e evig takknemlig, iallefall for msn (Facebook kunne æ faktisk klart mæ uten…).
Ja, kanskje det er Facebook som skal sørge for fraflytting av Bloggebyen? Det ville jo være trist, men man kan kanskje se tegn som tyder på det?
Jeg er treig, kjedelig og sikkert umoderne. Jeg sier bare: Just say NO!
Jeg har blogg, jeg har epost, mobil og msn. Jeg har til og med lagt inn en profil på en slik en sjekkeside en gang i tiden. Det holder for min del.
Egoisten
- Åtgaumsforvaltar
Facebook hoppet opp som en god mulighet i starten, og falt i grunnen fort ned igjen. Etter at man hadde funnet de fleste vennene og listen er lang, så skjer det jo ikke stort mer der.
De andre kontakt-kanalene har jeg mer sansen for. Msn/skype er tross alt gode verktøy for å holde kontakt over avstander man ikke bare kan rusle avgårde for å sjekke om noen er hjemme.
Og for de kontaktene som befinner seg innen rimelighetens avstand, synes jeg faktisk disse instant-tjenestene bidrar til at det er lettere å møtes – gjerne impulsivt.
Utsettelses-samfunnet
Miriam pVirveltanke klager sin nd over at det elektroniske samvret ser ut til ta over for det mtes over en kopp kaffe og ha gode samtaler med god tid. Jeg skal umiddelbart innrmme at alskens avhengighetsdannende internett-steder tar mye tid t…
Genese: Ja du har vel rett. Måtehold er lykken i livet
Julie: Skal være enig i at MSN er et godt hjelpemiddel for å nå over lange avstander. Men det er ikke til å legge under en gåstol at en samtale der som regel tar veldig veldig mye av tiden vår.
Hjorten: Dersom Facebook er årsaken, så håper jeg Tiqui har rett. At dette er noe som glir ut i sanden etter hvert, og at de de fraflyttede bloggerne kommer seg vel hjem til bloggebyen igjen.
Egoisten: Blogg, e-post, mobil og msn holder for meg også!
Da er vi i alle fall to motstandere! YES!
Tiqui: Høres ut som du har hatt akkurat den erfaringen med Facebook som jeg ønsket å høre!
Facebook har også jeg klart å holde meg vekke fra, har alltid sett på de “I’ve added you” e-mailene med mye tvil.
Msn var god å ha når jeg var student i England, og ville holde kontakten med folk her hjemme. Men den er også ett irritasjons-element ettersom jeg er såpass hekta at jeg ikke klarer å skru den av når jeg bør gjøre det (dvs, når jeg bør studere og ikke chatte).
Men ja, holder med msn og blogg. Har foreløbigt et mobil prosjekt: jeg har prøver å klare meg uten mobilen, som jeg har iløpet av årene utviklet et elsk-hat forhold til. Det går sånn passe….
Som nytilflyttet bloggebyen, men ellers svært erfaren IKT-bruker, har jeg ikke opplevd digitale hektelser. At jeg har bruk mye (for mye?) tid på programmering, makroer eller nettside-produksjon har nok til tider vært slitsomt, for meg og andre. I ettertid ser jeg på dette som nødvendig engasjement og dedikasjon. Det handler, som flere er inne på, å finne balansen mellom det vi her diskuterer og (helt?) andre ting. Slik er det med alt annet i livet også. Det jeg har vært mest hekta på er fisketurer, toppturer og orientering. Nå går jeg bare mange koseturer. Blir det for mye, går det over av seg selv? Så lenge du er engasjert, har glede og utbytte av det, kan det vel ikke skade. Ta deg bare en tur ut innimellom, eller på konsert eller … – sammen med noen. Med et jordbærsted (?) eller to, får du tenkt litt etter og prioritert. Da finner du hva og hvordan det er best for deg.
hehe. Vilkatta, den mobilen har jeg også avvenning med. Blir alltid hekta på noe, noen ganger er det mobilen som holdes varm, andre ganger msn, og nå.. blogging.
Men så lenge vi holder oss unna spillegalskap, som er en meget kostbar affære, så går det vel alltids bra
Ser ut som alle som har vært innom her er gledelig fornøyd med MSN. Og dersom det ble oppfattet at jeg ikke var det, ble det feil. All kreditt til MSN. Poenget er bare at det tar veldig mye tid, og at chattinga mange ganger “stjeler” de virkelige møtene.
Måtehold.
Du har så mange fine innlegg, Bridgehill!!
Har lest om Jordbær-stedet du har skrevet, og det var virkelig flott! og det er så veldig viktig det du sier. At man kan finne disse stedene, der man får tid og rom til å reflektere over hvor og hva som skal skje.
Og jeg skrev nok “Face-Sick” som et resultat av at det nå var på tide at jeg tok meg tid til dette jordbærstedet
Takk for det, Miriam, og i like måte. Fortell om dine jordbær – når du har funnet frem til dem.
I Bodø har vi ei gågate der deler av den er overbygd med et glasshus. Mange mennesker er der hver dag. Noen er der fordi jobben bringer dem dit, andre trekkes dit av andre grunner. Blant de siste er det nok noen som opplever gode møter med andre glasshusbeboere, mens andre kanskje kaster bort mye tid? Når jeg en sjelden gang er innom, fordi jeg skal ha noe i en butikk der, ser jeg mange pensjonister som har det hyggelig sammen. Også noen av byens ”skeive” figurer har funnet sammen på de runde benkene. Av og til setter jeg meg ned og kikker litt på dem. Hvor skulle de ellers ha vært – sammen?
Nå går jeg å legger meg, før jeg blir hekta. I morgen skal jeg blant annet prøve å veilede en student slik at hun får tro på sine muligheter.
Høres ut som studenten har en god veileder
Har vært på det glasshuset ja. hehe “glasshusbeboere”
De “skeive figurene” har en tendens til å finne hverandre på slike steder
Og bra er jo det.
Og vi er litt “skeive” på vårt vis – og møtes her.
For ordens skyld. Med “skeive” figurer mente jeg byens originaler. Mange av dem er litt underlig skakke i sin fysiske fremtoning. Andre folks seksualitet er jeg lite opptatt av.
Hehe. Ble litt digresjoner her etter hvert..
Paralleller til MSN når man egentlig har viktigere ting fore
Jeg tror vel at man i størst mulig grad skal være opptatt av hvor flink man er til å styre seg selv i dette mediumet, for teknologien i seg selv er jo flott. Syns jeg. Og jeg har virkelig kjørt hele veien fra IRC og frem til nå.
Folk bygger nettverk og det vil de alltid gjøre uansett hvilken teknologi man har til rådighet, men forskjellen på oss er vel hvordan vi bygger opp dette nettverket, av hvilken grunn, og hvor mye tid vi bruker på dette.
Det bør man tenke på uanset om man går på kafe, skriver i facebook eller er på bransjetreff (som jeg skal på fredag
)
Absolutt. Blir vel som spilleavhengigheten du skrev om tidligere. Men jo lettere tilgjengelighet, jo lettere er det å bli avhengig på både det ene og det andre.
Men jeg er altså veldig glad (litt for glad i følge mine nærmeste) i teknologien. Så er nok en av dem som må bli flinkere til å styre meg selv
Men altså, Facebook holder jeg meg unna.