I Aftenposten ble det i går stadfestet at lærerne nå bør få karakterer. Elevorganisasjonen begrunner forslaget med at elevene har fått sitt læringsutbytte kartlagt lenge nok, og at det nå er på tide at også lærerne blir vurdert.
Noen Oslo-skoler har allerede tatt i bruk denne type lærerkartlegging, blant annet Ullern videregående skole. Dersom dette forslaget blir vedtatt vil lærerne snart kunne vente seg å bli plassert langs en skala fra én til fem.
Ujevnt terreng
Årsaken til at man bør stille seg svært skeptisk til denne type karaktersetting, er mange. For det første bør en spørre seg hva en ønsker å oppnå ved og karaktersette lærerstaben. Er det et forsøk på å luke vekk lærere fra klasser der resultatene er dårlige? Et forsøk på å løfte fram lærere som kan vise til gode prestasjoner blant elevene?
I begge tilfellene tråkker vi i så fall inn i et komplekst og ujevnt terreng, der både bakgrunn og andre årsaker kan ligge til grunn for karakterspriket. At det finnes både sterkere og svakere elever i et klasselandskap er noe alle kan bekrefte. Dessuten at det i enkelte klasser ofte vil finnes en overvekt av enten den ene eller den andre gruppen.
Favorittlærere
Elevene kan ha ulike motiv for å vurdere sin lærer. En sterk faglig elev vil kanskje bedømme en faglærer ut i fra egne erfaringer med gode prestasjoner i dette faget, mens en svak elev kanskje vil legge hele ansvaret over på læreren, og slik velge å vurdere læreren deretter.
Det kan dessuten finnes “favorittlærere”; Lærere som er flinke til å snakke på den utenomfaglige arenaen, som kan trøste i personlige problemer etc. På den ande siden finnes det alltid de lærerne som kun har sitt/sine fag i fokus, og som mangler de helt sterke mellommenneskelige egenskapene. Alle slike trekk ved en lærer kan være med på å trekke en lærer i den ene eller den andre retningen av karakterskalaen.
Skolen er dessuten tildelt myndighet i form av rektor som øverste instans. Det burde derfor være en rektors ansvar, og plikt, og påse at sine ansatte ivaretar sin egen yrkesutøvelse på en sikker måte. Å tildele dette ansvaret til elevene, vil på samme måte være uforsvarlig. Ikke minst basert på ulike motiv, som allerede nevnt, men også på bakgrunn av manglende kompetanse til nettopp det ansvaret det ligger i å vurdere en yrkesutøvelse.
Om å stole på fagmiljøene
Noe av det som skiller en lærer i fra en hvilke som helst annen fagspesialist, er utdanning innenfor pedagogikk. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det et krav at man har 60 studiepoeng (1 år) innenfor dette faget. Og noe av det som vektlegges igjennom hele studieåret er vurdering. Spørsmål som stadig løftes opp er hva som skal vurderes, og hvordan vurderingen skal skje på en mest forsvarlig og effektiv måte.
I tillegg blir studentene igjennom tre måneders praksisutøvelse stadig objekt for vurdering av både veiledere, samt påhør fra fagmiljøet ved UiO. Deres oppgave, som alle andre fagkretser der det utdannes lærere, er derfor å sikre at lærerne som utdannes er personlige egnet til å fungere som framtidige lærere.
Å tildele denne profesjonskompetansen til elevene, vil derfor være å latterliggjøre det fagmiljøet som er nedfelt for å vurdere denne type kompetanse.
Dette blir helt galt. Kriteriene for en slik karaktersetting er uklare, de vil sprike, det vil gjøre at lærere reserverer seg mot vanskelige elever, det vil gjøre at det opståpr uenigheter mellom elever om lærere, og lærere vil kunne brukes som unnskyldning for elevens egen manglende insats.
Så lenge dete er så uklart som dette, virker forslaget helt bak mål. En form for vurdering av lærere bør man ha, men det bør skje på ganske andre måter enn dette. Viktig tema du tar opp her.
Kjenner at jeg har en stor skeptisk til dette. Kan si meg enig med argumetene her.
Ja jeg tror det er all grunn til å være skeptisk til dette. Jeg er dessuten redd for at mange lærere vil bli uriktig vurdert, og at dette igjen kan være grobunn for et dårlig miljø på lærerværelset. Der noen vil føle seg uthengt.
Jeg er i utgangspunktet positiv til at forelesere/lærere skal evalueres på samme måte som studenter/elever skal evalueres, og dette skjer jo allerede i dag på privatskolene. Jeg er enig i at man må vite HVA man skal evaluere – i det hele tatt hva man skal bruke dette til og hvordan dette skal følges opp.
Jeg har holdt kurs og har blitt leid inn på mange skoler/bedrifter i årenes løp og har alltid, så lenge jeg kan huske, blitt evaluert. Min erfaring er at en eneste evaluering sier litt for lite, for kan som du sier, være mange årsaker til at en instruktør/lærer får den vurderingen som han/henne får. Men over tid så vil evalueringen gi ganske så tydelige signaler om noe fungerer eller ikke. Over tid kan man ikke skylde på umulige studenter og/eller andre elementer som kan bidra til dårlig læringsmiljø, men man er tvunget til å se på eget opplegg og egen fremtoning.
Jeg mener at den offentlige skolen og andre offentlige instanser må se på det konstruktive og positive med evaluering, og ikke gjemme seg bak “dårlig klima på lærerværelset” – de må tåle å bli evaluert som alle andre i det private næringsliv. For måling, vurdering sammen med resultater er det eneste som forteller oss om noe har vært vellykket eller ei. Og det er de eneste som kan ta oss fremover og skape utvikling.
Hvis det er noen som føler seg uthengt så må ledelsen sørge for at det ikke blir et slikt miljø. Min erfaring er at imidlertid at alle lærere/instruktører har fått dårlige evalueringer fra tid til annen, og at man i de tilfeller søker kontakt med andre som kjenner klassene og/eller klassen, for å søke en løsning. For selv om man normalt får gode evalueringer, så betyr det ikke at man skal overse den dårlige. Det KAN være viktige ting man bør ta tak i.
Alt annet blir jo bare å lukke øynene for problemene.
På private skoler setter studentene krav – selvsagt gjør de det, de betaler for en utdannelse. Masse penger.
Studenter/elever i det offentlige må ogås ha denne muligheten til å påvirke eget læringsmiljø, selv om de ikke betaler fullt så mye penger.
Takker for godt innspill, Sissel.
Jeg mener også at det er viktig å bli vurdert. Bare slik kan man få fram de beste utøverne av et kompetansfelt. Likevel stiller jeg meg sterkt i mot denne type vurdering som elevene nå skal krysse av i hytt og pine, og er redd vurderingen kommer til å ende i trynefaktormetoden.
Lærerne skal vurderes. Ja. Og man skal kunne stille strenge krav til lærere, offentlig eller privat. Men denne vurderingen mener jeg de faglige miljøene skal ta seg av, og ikke elevene. Jeg mener f. eks at det er rektors oppgave å sørge for at de ansatte gjør jobben sin. Evt også eksterne instanser som kan komme til for å vurdere.
Jeg tviler rett og slett på at disse undersøkelsene fra elevene vil ha nok dybde og verdi.
Etter mange år i skolen, i alle skoleslag, er min erfaring at det finnes mange gode lærere, mange flere svært gode enn dårlige.
Hva er så en god lærer? Det er i hvert fall en som kan faget sitt og bryr seg om det (dette henger gjerne sammen), en som liker å undervise og som i sin formidling får faget til å gnistre (selv om det ikke er fysikk), og viktigst, viser mye forskning, en som bryr seg om elevene, hver enkelt av dem.
Kanskje jeg ble lærer fordi jeg i 4. klasse fikk en lærer som så meg, brydde seg om meg, også ut over skoleprestasjonene, som ble glad for at jeg gjorde så godt jeg kunne. Så ble jeg så skoleflink som jeg kunne bli.
Hva var det slags grep denne lærere gjorde som eventuelt skulle kunne belønnes med beste karakter? Et blikk, et smil, et klapp på skuldra, at han lot seg begeistre av noe jeg hadde skrevet eller tegnet?
I fjor hadde jeg for første gang (etter ti år i høyskolen) to studenter som åpent uttrykte sin misnøye med meg som lærer. Jeg hadde også én (eller flere?) som nominerte meg til en pris for fremragende undervisning. Er jeg god eller dårlig eller kanskje helst middels? Hvis jeg i all beskjedenhet skal vurdere meg selv, vil jeg gjerne tro at jeg stort sett er god nok, og av og til bedre enn det. Slike gyllne øyeblikk kan ikke planlegges eller regisseres, men studentenes begeistring lar seg av og til fornemme. Det hender de roser meg. Noen ganger vet jeg at jeg kunne ha gjort en bedre jobb med noe eller noen. Hvordan skal så dette måles på en god måte? Er det rettferdig å sammenligne meg med en annen lærer som kanskje sliter med livet sitt av helt andre grunner enn de profesjonelle utfordringene hun har?
Dette er en fryktelig stor og vanskelig og viktig debatt som det i hvert fall ikke finnes enkle løsninger på. Du har på en aldeles utmerket måte redegjort for mange av betenkelighetene og problemene ved et eventuelt evalueringsregime.
I høyskolen blir vi vurdert og evaluert, først og fremst av studentene. Men blir jeg en bedre lærer og høyskolen en bedre læringsanstalt av det?
I mange organisasjoner kan evaluerings- eller kvalitetssikringssystemer fort bli ei sovepute, fordi man feilaktig tror et slikt regime i seg selv gir bedre kvalitet, fordi man ikke forstår å gjøre noe med det som eventuelt avdekkes, men helst fordi disse rutinene ikke fanger opp det som organisasjonen ville ha hatt mest igjen for å jobbe med.
Takker for nyttig og fyldig innspillt, Brighthill!
Morsomt å høre i fra ulike arenaer der man selv har opplevd og blitt vurdert. Og vi kan kanskje oppsummere med at alle som har vært her har vært opptatt av at vurdering er viktig. Men at de verktøyene man bruker for vurderingen må være både gjennomarbeidet og gjennomtenkt.
Veldig interessant det du løfter fram angående evaluering som “sovepute”. Dette har blitt et stort problem generellt i skolene [f. eks de nasjonale prøvene i skolen]. Man bruker masse tid på evaluering, men til syvende og sist blir man usikker på hva en skal bruke kartleggingen til. Ikke minst om den har vært forsvarlig utført, og om den KAN brukes til noe.
Først til Sissel; Det å holde korte kurs og forelesninger kan ikke sammenlignes med det å stå i et klasserom sammen med de samme elevene over flere år. Som ”omreisende foreleser” kjører man ofte samme opplegg flere ganger i et tema som man kan godt og de som møter opp på slike kurs er som regel interessert i temaet. Dine erfaringer som foreleser er derfor ikke sammenlignbar med det en ”vanlig” lærer opplever.
I min hverdag som lærer går det snart like mye tid til kontakt med spesialpedagogisk tjeneste, psykologer, helsetjenesten og barnevern. Stadig flere unge sliter med adferdsproblemer og/eller psykiske problemer. Deres svake faglige prestasjoner er det minste problemet de (og vi som lærere) har.
Stadig flere mangler det man definerer som vanlig folkeskikk. Når de møter en voksenperson som setter grenser og krav flyr de hjem og klager til foreldrene som gir den sin fulle støtte i at læreren er ”slem”.
Svært mange foreldre følger ikke opp hvordan barnet presterer på skolen og at lekser blir gjort. Mange møter aldri på konferansetimer.
Det er altså disse elevene og foreldrene som skal vurdere meg som lærer? Jeg tror ikke, men jeg vet at dette er et håpløst forslag!
Det er lederen på en arbeidsplass, i dette tilfellet rektor, som må påse at arbeidstakerne gjør den jobben de skal. Skolene blir allerede målt gjennom nasjonale prøver og elevene og foreldre får sagt sitt gjennom Elevinspektørene, http://www.udir.no/templates/udir/TM_Tema.aspx?id=162
Kommentar til lærer:
Nå er du veldig ovenfra-og-ned.
Jeg har vært fast ansatt lærer i nesten 2 år på en skole hvor alle studentene var funksjonshemmet og/eller folk under attføring. Det var ikke barn, men det var alt fra eldre ungdommer til godt voksne mennesker, og som du sikkert forstår så hadde studentene i aller høyeste grad hadde behov for et tilpasset opplegg, hvor man slettes ikke kunne surfe gjennom dagene på det samme opplegget. Dette er en høyst utfordrende lærersituasjon, og alle dagene mine var ulike – der fikk man virkelig vite hva invidividuell tilpasset læring var.
Når jeg sier at jeg ble leid inn, så sier jeg ikke at jeg kun ble leid inn for et kurs. Det var tilfeller hvor jeg ble leid inn for hele semester/flere semester, i tillegg til dette.
De korte kursene jeg ble leid inn til var til privat næringsliv som betalte store summer for disse. Det skulle bare mangle at jeg ikke skulle bli målt.
Jeg har to jenter som hvor begge i dag er tenåringer. Jeg ser på det som viktig og riktig at de får lov til å være med på å påvirke læringsmiljøet. Jeg sier ikke at noen elever eller en klasse skal ha makt til å kaste en lærer, men hvis en lærer gjennom et helt semester, eller gjennom flere år og hos flere klasser gjennomgående får dårlig evaluering, så må man ta noen grep.
Tillegg
Måling gjennom nasjonale prøver er ikke nok. Lærere bør evalueres hvert semester etter min mening, og man bør ha et opplegg for hvordan man følger opp evalueringene. Det er rektor sitt ansvar å sette i gang, for gode metoder er nødvendig hvis man skal kunne gjøre seg nytte av de resultater som fremkommer.