Altså, lærerne kommer og går, lærere av alle slag, gamle, unge, strenge, snille. Ungdommene iakttar, gransker, dømmer. De kan det med kroppspråk, tonefall, atferd i sin alminnelighet. Det er noe de bare suger til seg i løpet av de neste elleve åra og bringer videre til de neste generasjonene. Pass opp for frøken Boyd, sier de. Lekser, altså. Lekser. Og hun retter dem. Retter dem. Hun er ikke gift, så hun har ikke annet å ta seg til. Prøv alltid å få gifte lærere med unger. De har ikke tid til å henge over papirer og bøker. Hvis frøken Boyd hadde hatt noen å ligge med, ville hun ikke gitt så mye lekser.
Frank Mc Court, Lærer’n.
Aschehoug 2006.
“Min” frøken Boyd het frøken Valle. Henne hadde jeg i engelsk på videregående. Hun døde som ei gammel spinster (hvem vet forresten?). Sur og streng var hun i hvert fall. Jeg var stadig i tottene på henne.
Det var ei til av samme sort på skolen. Under over alle under ble hun gift, med en kollaga, en skikkelig tørrpinne av en naturfaglærer (du vet bare formler, bevis og sånn).
Etter at de giftet seg, ble begge mye bedre som lærere.
Hehe, ja har også hatt noen av det kaliberet. Det er rart hvor godt man husker lærerne sine, og nå er jeg i ferd med å utdanne meg rett inn i det som blir liggende i minnene til en haug med elever i mange mange år framover. Nesten litt småskummelt.
Ellers så fant jeg dette sitatet i et hefte fra ”Norsklæreren” (nummer 1), og synes det var så festlig. Tror jeg må kjøpe boka.
Veldig morsomt