Da jeg endelig hadde lagt meg godt til rette for å sove, kjente jeg lukten av nymalt russebuss som kom dundrende forbi soveromsvinduet. Slagene fra bassen ble avbrutt av en høyfrekvent fløyte som skar seg inn i kroppen. Metallkula hang høyt inni fløyta, og personen som blåste måtte vært knallblå i ansiktet.
Irritasjonen veltet seg over meg da musikken nå overdøvet de gode kveldslåtene som alltid er med meg inn i nattesøvnen. En ukontrollert hamring i fra trance-musikk kom gnistrende ut av bussen, og gjorde sitt ytterste for å leke med pulsens maksgrense.
Lenge lå jeg og lyttet på et endeløst langt tog med passerende busser, og bestemte meg til slutt for å ikke la denne type vårutskeielser påvirke nattesøvnen. Jeg presset øyelokkene hardt sammen, og konstruerte meg inn i en av de nymalte bussene. Med håp om at irritasjonen da ville velte over i medfølelse.
Jeg steg inn i et rødt bussfellesskap, der bussen til flere hundre tusen står i sentrum, og som det øverste bindeledd i mellom de reisende. Og jo sterkere buss, desto mer status. Så jeg hadde med andre ord enten jobbet hue av meg de siste årene, eller så hadde jeg vært et Frogner-barn som kun hadde sendt et dådyrblikk inn i en pappa som var langt inni Finansavisen. En pappa som ikke måtte forstyrres, og som hadde viftet med penger lenge før jeg hadde rukket å stille spørsmålet.
Videre hadde jeg satt av hele fritiden etter skoletid for å male en gammel buss mørkerød. Denne felles arbeidsperioden ville bære med seg et visst preg av samhørighet blant de andre som også malte. Forventningene kom til å ligge tjukt i lufta, og alle ville for en gangs skyld ha felles mål: Flest mulige russeknuter på to uker.
Men enda ville russelua være blottet for både seigmenn, ølkorker, og linjaler. Og enda ville jeg ha til gode å kysse en politimann, drikke en kasse øl på 24 timer, samt sitte under pulten en hel skoledag. Det kom til å bli kjempegøy.
Når alle knutene til slutt ville være på plass i lua, to søvnløse uker senere, ville russedressen ha begynt å ose av en ubestemmelig blanding av gammel svette, ubegrensede mengder konsumert alkohol, samt ølrester som hadde tatt veien opp igjen etter flere bråe og ujevne bussmanøvreringer.
De eneste gangene røddressen ville vært halvveis av, ville vært da jeg silte ut resultatet etter fire ølkorker jeg stolt hadde festet til russedusken. Ved dette tidspunkt ville det bli en deilig opplevelse å brette russedressen fint ned i en plastpose. Og bære den ut i søpla.
..
Volumknappen ble med ett dreid fire ganger rundt, og bassen slo meg først tilbake til rommet, for så å pulsere rett inn i madrassen. Og jeg lurte på om hjernen krympet under enkelte stadier av livet, for så å vokse ut igjen ved et senere stadium.
Men sovnet du? Dette var jo en manøver i selv-suggesjon…
🙂
Hehe.. Det var kanskje heller et dårlig flash-back. Uten at jeg selv hadde særlig mange imponerende knuter i lua.
Og vet du hva? Jeg ser med skepsis på dem med mange knuter, særlig når jeg vet hva som må til for å få dem… 🙂
Ut i søpla sier du?
Skulle dressen kastes etter endt russetid?
Den burde sikkert det. Men er ikke helt sikker på hvor jeg har gjort av min. Mulig den aldri havna i søpla. Tviler i alle fall på at jeg kommer til å ta den i bruk igjen 😛
Kastet eller ikke kastet..
Med tanke på hvordan dressen så ut etter endt russetid tipper jeg at min har krøpet avgårde på egen hånd 🙂
Hehe! Ja det er sikkert det tryggeste. 🙂