Jeg har tidligere blottlagt en av mine dårligste egenskaper. For de som ikke er oppdatert, så referer jeg her til et medfødt feiljustert, innebygd kompass. I klartekst – manglende retningssans.
Ettersom jeg aldri har vært en av dem som fritt kan lukke øynene, sette fingeren på et tilfeldig punkt på et kart, for så å sette direkte kurs mot dette punktet, har dette gjort meg til en flittig Sporveisbruker. Jeg er muligens den eneste som har betalt over fire lapper for et månedskort, for så å kunne forflytte meg i mellom to t-banestasjoner.
De siste fem månedene har jeg derfor blitt fraktet fram og tilbake til universitetet, tre minutter hver vei, ved hjelp av t-banevogner. Og er nok en av Sporveiens mest lønnsomme kunder, ettersom jeg sjelden benytter meg av seteplass.
I dag som vanlig sto jeg på min vante plass og skuet etter t-banen på Blindern. Ventet lenge og vel, før en stemme smøg seg ut av en gul høytaler. Denne er sjelden i bruk annet enn for å forsterke et dårlig rykte over kollektivtilbudet i hovedstaden:
«Til alle våre reisende. På grunn av streik i fagforbundet er det nå full stans på alle våre linjer i mellom klokken 13 og 14. Vi beklager de ulempende dette måtte medføre våre kunder.»
Meldingen sendte en dominoeffekt over alle mottakerne, som begynte å lokalisere etter en klokke – om streiken eventuelt enda ikke var i gang, eller om den snart var over. Og jeg kastet et blikk på mobilen: 13.05.
Uflaks sa suverin suveren. Og jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle bli stående, satse på at fagforbundet skulle komme til en enighet innen femtifem minutter, eller om jeg skulle utfordre mine egne grenser, og se om jeg kunne finne veien hjem på egen hånd. Da alle de andre hadde gått, og jeg sto tilbake alene, mens meldingen gnidde seg innover meg på repete, forlot jeg stasjonen i frustrasjon. Lyttet på en erfaren fotgjenger, slik jeg pleier å gjøre idet jeg må leke med et kompass som er ute av drift:
«Nedover – langt nedover – studentsamfunnet og til venstre.»
Jeg begynte å gå, mens jeg gjentok mannens stemme inni hodet. Nedover, langt ned, nedover, langt ned, nedover. Fagforbundet hadde kastet meg inn i et område jeg aldri før hadde befunnet meg. Og jeg håpte inderlig at ikke enigheten deres ville medføre en ytterligere prisstigning.
Langt nedover, og mange spenningsfylte minutter senere, ankom jeg til slutt Studentsamfunnet. Kjente at noe av adrenalinet slapp taket. Tenkte at jeg var privilegert som slapp å hoppe i fallskjerm for å oppnå adrenalinkick, før jeg tok til venstre. Fallskjermen slapp meg forsiktet ned mot mitt faste holdepunkt i hverdagen, idet jeg hadde Majorstuakrysset rett foran meg.
Det er sjelden jeg kjenner en veltende lykkerus over et lyskryss. Spaserte etter hvert forbi et evangelisk senter, og skjønte at et utenomjordisk vesen måtte ha geleidet meg hjem.
Dagens leksjon: Det går som regel bra.
Den som våger, vinner. Knskje er du ikke så håpløs som du tror, – til tross for at kvinner sliter litt med akkurat dette med retning og retningssans. Det er i alle fall min erfaring.
Det er så koselige med disse kommentarene fra deg, Genese! 🙂
Ja kanskje det, at jeg er i ferd med å trene opp retningssansen min! 🙂
Hvor er Reidar Webster når man trenger ham????
Jeg håper virkelig det er mulig å trene opp retningssansen, for det har jeg tenkt å gjøre i sommer. Jeg er dårlig å sammenligne kart og terreng også, tror det er 20 km til den steinen som ligger 20 m unna osv. Men til sommeren kjøper jeg meg rett og slett kart og kompass og begynner å traske i marka!
Ha- da var det ikke bare kvinnfolka. Nå ble jeg glad, Rabbagast! Dersom du ferdes i marka, – kanskje en GPS hadde gjort susen! 😀
Turorientering er en flott aktivitet, korte avstander mellom poster som er lette å finne, uten kompass. Du/dere kan, og bør, selvfølgelig trene med kompass også. Husk bare å orientere kartet, dvs holde det samme vei som terrenget. Hvis det ikke er turorienteringsopplegg i nærheten av der du bor, kan du gå sammen med noen og så setter dere ut små løyper for hverandre – fire-fem poster med 2-500 meters avstand. Dere må selvfølgelig ha et o-kart over det aktuelle området. Det får dere tak i hos nærmeste idrettslag/orienteringsklubb (sjekk på nettet, http://www.orientering.no/). Sammen, ute – fantastisk.
Miriam: Det er mange ting vi (i hvert fall jeg) ikke er så flink(e) på. Hvis vi defensivt forklarer vår manglende kompetanse med at vi mangler evner eller talent, og ikke trener, forblir vi håpløse. Selv de dyktigste i hva det nå måtte være sier at det et 10 prosent talent og 90 prosent hardt arbeid/trening.
Hvis du vil bli bedre til å orientere deg, i byen eller i terrenget, og gjør det med aktiviteter du trives med fordi du får til – da kommer du til å bli veldig mye bedre på de fire himmelretninger og dertil hørende. Lykke til. Kos deg. Skulle gjerne ha gjort dette sammen med deg og Rabbagast.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, og ikke minst nyttig link, Bridgehill!
Du har et godt poeng der. Når man først har fått det fore at man er håpløs på et felt, så blir det som regel også værende håpløst.
Kanskje dette blir siste innlegg om retningssans-trøbbel, og at jeg melder meg inn i en orienteringsklubb. I såfall tror jeg de andre hadde fått seg en god latter i løypa, om så ville jeg ha styrket selvtilliten til de andre deltakerne. 🙂
Det verste som kan skje er en utrykningspatrulje fra Røde Kors.