Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sitat fra Dagboka’ Category

Det føles nesten som en liten avkjed, og jeg kjenner på både vemod og savn allerede. Bloggetiden har gitt meg så veldig mye. På to måneder har jeg skrevet 70 innlegg, og jeg har vel aldri skrevet så mye på så kort tid i hele mitt liv. Jeg har gledet meg over å få kunne formulere, myldre og publisere. Det har i det hele tatt vært veldig godt å få lov og skrive ned tankene sine.

Men det som virkelig har vært med på å farge denne tankereisen, er at jeg har fått muligheten til å se så mange andre gode mennesker underveis. Ikke alle har vært like synlige, i den grad at jeg har kunnet relatert dem til et bestemt ansikt eller navn. Les hele innlegget

Advertisements

Read Full Post »

Nattestrøm

Mørket åler seg over byen, nattbordslampen slukkes, og en varm dyne favner forsiktig om.

Fra vindussåpningen skjelnes sus fra biler som passerer. Latter fra mennesker som tumler ubevisst og omtåket rundt seg selv. Og en tankestrøm siver truende inn i vindusgapet, flyter ukontrollert rundt, før den til sist smelter inn i en kropp som søker etter nattero.

Den uklare skyggen glir inn i kroppen, og etterlater seg en kjørlig tåke av stemninger. Forsøker å fange en ustø og entusiastisk glød, som før dette øyeblikk hadde begynt å ulme forsiktig. Brer rundt den vaklende gløden, før den slukner og går i ett med natten.

Og tankestrømmen uler i hver sin retning, mens nattetimene svinner seg lydløst av gårde. Vinden blir til flyktige tanker, som smyger seg inn etter ledige båser. Og i mens den ser etter nattely, forsøker kroppen skånsomt å vri seg unna, før den innser at strømmen er mektigst, og har tvunget seg helt inn i morgengryet.

Read Full Post »

Fremmed

Mørket snek seg over, og latteren deres gynget i beruselse. De snakket til henne som om hun tok del i dette fellesskapet. Men innerste inne kjente hun ubehaget som vokste over å føle seg pratet til og ikke med. At latteren som myldret rundt henne, og latteren som forsiktig gled ut av henne selv, ikke var annet enn en tom og hul lyd. Påtvunget sosial delaktighet.

Og en ukjent pike øste overfladisk av egne tanker, snakket lett om været og om sommerkvelden. Og den andre piken nikket og svarte, lot til å engasjere seg. Men samtidig som hun lyttet vokste det fram en kald og hard klump som formet en følelse av fremmedhet. Og hun lurte på om den ukjente piken hadde en sånn klump inni seg. Mens de fortsatte å dele av grunne tanker. Les hele innlegget

Read Full Post »

Det ligger noe gåtefullt bak det å være anonym. En slags tilsløret kappe som mange bloggere velger å bre rundt seg. Kanskje for å føle seg mindre forpliktet ovenfor egne ytringer, kunne distansere seg, men kanskje også for å kunne slippe seg selv litt mer løs. For å kunne aktivisere tanker og meninger fritt, og som de ikke trenger å stå ved for alltid. For ingen visste hvem de var. Annet enn som tenkende mennesker, som levde sine egne liv, parallelt ved siden av de kamuflerte ordene. Og siden kan de velge å forkaste alt det skrevne, begynne på blanke ark, og med nye lesere. (mer…)

Read Full Post »

Rådgiveren

Det var virkelig godt å sove i natt. Klokka 06 var det noe som vekket meg, og jeg hadde en dundrende hodepine. Som om noe eller noen forsøkte å trenge seg igjennom hode på meg, og dunke det inn med en enorm pekestokk. Jeg minnes å ha drømt om en slags rådgiver som bare måtte, – jo han bare måtte prate med meg. Og jeg visste ikke hvorfor. Men det var kanskje derfor han ville snakke.

I dag har jeg gått rundt og fundert litt over hva han sa. Var det en solid frykt for ulest skolelitteratur som framkalte et søk etter denne mannen? Eller er det noe annet som skjer, utenfor min bevissthet, som gjør at et eksternt hjelpeapparat hamrer seg inn i drømmene mine, midt på natten? Jeg vet ikke. Eneste jeg vet er at rådgiveren ikke var der da jeg våknet. Han hadde heller ikke lagt igjen noe telefonnummer ved siden av senga mi, slik scenarioet pleier å være i de fiksjonsfylte filmene.

Jeg sov nærmest sammenhengende i fjorten timer, og det er det lenge siden jeg har gjort. Samtidig som pekestokken hamret hardt mot hodet. Så dersom rådgiveren var hos meg i hele natt, så må han ha hatt innmari mye å snakke om.

Read Full Post »

Karusellen

Mange mennesker tenker på tiden som en trussel. En slags uovervinnelig kraft som vi ikke kan rå over. Vi kjenner på tiden i vår egen hverdag. Hvordan oppgaver, jobb og tidspress stresser over oss, og vi føler oss utilstrekkelige. Vi ber om flere timer og om flere døgn. Men innerst inne så vet vi at denne kraften er upåvirkelig av våre ønsker og behov, og vi kan ikke annet enn å flyte med. Vi sitter på hver vår blinkende plastikkhest, mens vi svinger rundt på en karusell som aldri stopper. (mer…)

Read Full Post »

Vendepunktet

Problemet er at hver gang jeg skal opp å stå foran dem, så er det noe som skjer inni meg. Hvor godt jeg kjenner dem i salen er helt uvesentlig. Bare det faktum at de faktisk sitter samlet der nede, med øynene rettet mot meg, skaper kaos. Som om jeg kan kjenne det tykke teppet av forventninger over meg, over å vise at jeg kan prestere. Det brer seg over meg, og kveler pusten. Det er derfor jeg får hetta.

Kanskje er det en latent urofølelse over at prestasjonsnivået mitt skal være mangelfullt, eller bare det faktum at jeg ikke liker å være i sentrum. Jeg har det fint på midterste rad, og jeg kommer gjerne med innspill når jeg selv føler for det. Men da har jeg som regel rukket å tenke litt, og fått tid nok til å formulere ordrett det som skal ut i det store rommet.

I dag var det opp der igjen. Jeg hadde fått god tid til å rokke ved uroen i kroppen. Jeg skulle liksom være ordstyrer. Vi var jo tre, men slike detaljer spiller sjelden noen stor rolle. Frykten herjer uansett.

Noe merkverdig hendte likevel med frykten. Etter at de første sekundene hadde passert, så hadde jeg det faktisk helt fint. Jeg, helt der framme, med blikket fast festet mot de andre. Meg mot resten, og jeg kjente at kroppen faktisk sto trygt. Som et nyplantet tre i et åpent landskap. Treet stod stødig. Nesten ubegripelig at det ikke svaiet mer, og at stemmen faktisk bar helt fint. Så det fortsatte å stå der, røttene vokste seg forsiktig nedover, mens jeg nikket avslappet til innleggene som myldret i fra salen. Og jeg svarte og pekte på stadig nye mennesker som skulle få slippe til.

De ga meg mange smil. Om smilene var medfølende, falske eller anerkjennende, er litt likegyldig. Jeg hadde det fint, og det var så befriende. Kanskje en dag, at røttene vil fortsette å vokse.

Read Full Post »

Older Posts »