Når tiden ikke strekker til

Det føles nesten som en liten avkjed, og jeg kjenner på både vemod og savn allerede. Bloggetiden har gitt meg så veldig mye. På to måneder har jeg skrevet 70 innlegg, og jeg har vel aldri skrevet så mye på så kort tid i hele mitt liv. Jeg har gledet meg over å få kunne formulere, myldre og publisere. Det har i det hele tatt vært veldig godt å få lov og skrive ned tankene sine.

Men det som virkelig har vært med på å farge denne tankereisen, er at jeg har fått muligheten til å se så mange andre gode mennesker underveis. Ikke alle har vært like synlige, i den grad at jeg har kunnet relatert dem til et bestemt ansikt eller navn.

Read Full Post »

Om retting

Altså, lærerne kommer og går, lærere av alle slag, gamle, unge, strenge, snille. Ungdommene iakttar, gransker, dømmer. De kan det med kroppspråk, tonefall, atferd i sin alminnelighet. Det er noe de bare suger til seg i løpet av de neste elleve åra og bringer videre til de neste generasjonene. Pass opp for frøken Boyd, sier de. Lekser, altså. Lekser. Og hun retter dem. Retter dem. Hun er ikke gift, så hun har ikke annet å ta seg til. Prøv alltid å få gifte lærere med unger. De har ikke tid til å henge over papirer og bøker. Hvis frøken Boyd hadde hatt noen å ligge med, ville hun ikke gitt så mye lekser.

Frank Mc Court, Lærer’n.
Aschehoug 2006.

Read Full Post »

Bruk av bilder i blogginnlegg

Hva er det egentlig som gjør at vi får lyst til å lese et blogginnlegg? Er det en spennende innledning, et bilde ved siden av en tekst som provoserer fram nysgjerrighet? Eller en kombinasjon?

Read Full Post »

Hvorfor gi lærerne karakterer?

I Aftenposten ble det i går stadfestet at lærerne nå bør få karakterer. Elevorganisasjonen begrunner forslaget med at elevene har fått sitt læringsutbytte kartlagt lenge nok, og at det nå er på tide at også lærerne blir vurdert.

Noen Oslo-skoler har allerede tatt i bruk denne type lærerkartlegging, blant annet Ullern videregående skole. Dersom dette forslaget blir vedtatt vil lærerne snart kunne vente seg å bli plassert langs en skala fra én til fem.

Read Full Post »

Endelig i boks

Som regel når det gjelder gruppearbeid er det en kjent affære at et fåtall drar lasset, mens majoriteten flyter med. Vante seilerne gleder seg over resultatet i etterkant, dog med en litt dårlig ettersmak i munnen. Slike mennesker blir lett frustrerende for de som virkelig bidrar, og som jobber hue av seg for å komme i mål.

Read Full Post »

Bloggetiden erobrer alt

Fra å være totalt uvitende hva blogg angår, har jeg nå skrevet innlegg hver bidige dag de siste to ukene. Jeg har følt meg som en trancedanser på speed, mens jeg har spurtet rundt og skrevet kommentarer, løpt tilbake til eget dashbord, sjekket eventuelle nyankomne kommentarer, og svart på meldinger fra nye besøk. Det er nok lite speed i denne kroppen, for nå er den virkelig påvirket av lite søvn.

Det er festlig å blogge, men noe sier meg at det ikke er bloggen jeg skal opp til eksamen i.

Skolepliktene kaller, og fredagen skal det inn en gruppeoppgave i fra praksisperioden. Seks – forhåpentligvis – innholdsrike sider med pedagogiske framstillinger. Teorier og observasjoner skal sorteres i riktig rekkefølge. Temaet er «klasseledelse». Ellers har vi fritt spillerom til å velge problemstilling.

Vi har forsøkt å snevre oss inn på hvordan en lærer kan skape flere muntlige elever i et klasserom. Interessant – men det tar virkelig tid når disse tre hodene skal kokes sammen til ett hode, og produsere felles produkt. Det eneste som nå holder meg levende ut kvelden, er en stor kopp kruttsterk kaffe!

Kjenner allerede at jeg har begynt å skjelve.

Read Full Post »

Vendepunktet

Problemet er at hver gang jeg skal opp å stå foran dem, så er det noe som skjer inni meg. Hvor godt jeg kjenner dem i salen er helt uvesentlig. Bare det faktum at de faktisk sitter samlet der nede, med øynene rettet mot meg, skaper kaos. Som om jeg kan kjenne det tykke teppet av forventninger over meg, over å vise at jeg kan prestere. Det brer seg over meg, og kveler pusten. Det er derfor jeg får hetta.

Kanskje er det en latent urofølelse over at prestasjonsnivået mitt skal være mangelfullt, eller bare det faktum at jeg ikke liker å være i sentrum. Jeg har det fint på midterste rad, og jeg kommer gjerne med innspill når jeg selv føler for det. Men da har jeg som regel rukket å tenke litt, og fått tid nok til å formulere ordrett det som skal ut i det store rommet.

I dag var det opp der igjen. Jeg hadde fått god tid til å rokke ved uroen i kroppen. Jeg skulle liksom være ordstyrer. Vi var jo tre, men slike detaljer spiller sjelden noen stor rolle. Frykten herjer uansett.

Noe merkverdig hendte likevel med frykten. Etter at de første sekundene hadde passert, så hadde jeg det faktisk helt fint. Jeg, helt der framme, med blikket fast festet mot de andre. Meg mot resten, og jeg kjente at kroppen faktisk sto trygt. Som et nyplantet tre i et åpent landskap. Treet stod stødig. Nesten ubegripelig at det ikke svaiet mer, og at stemmen faktisk bar helt fint. Så det fortsatte å stå der, røttene vokste seg forsiktig nedover, mens jeg nikket avslappet til innleggene som myldret i fra salen. Og jeg svarte og pekte på stadig nye mennesker som skulle få slippe til.

De ga meg mange smil. Om smilene var medfølende, falske eller anerkjennende, er litt likegyldig. Jeg hadde det fint, og det var så befriende. Kanskje en dag, at røttene vil fortsette å vokse.

Read Full Post »

Stillhetens time

Det er fredags ettermiddag. Jeg skjønner at det skal være stille på lesesalen. Men når jeg er den eneste som sitter med hodet ned i bøkene – da begynner jeg virkelig å lure på hva alle de andre foretar seg.

Jeg blar i noen bøker om Aksel Sandemose mens jeg lytter til vifta som surrer i taket. Skriver noen stikkord, og lurer på om en fjortenåring vil skjønne hva jeg snakker om. Tenker sørgmodig at Janteloven må være noe som er innfiltrert i tankene deres. Jeg forsøker å spole meg ti år tilbake i tid. Kommer urovekkende fram til at Janteloven har eksistert uavhengig av tid og rom.

«Du skal ikke tro du er noe»

Read Full Post »